Denne spennen ble trendy på slutten av vikingtiden og middelalderen
Antallet funn av urnesspenner i Norge har mer enn doblet seg det siste tiåret, mye på grunn av søk med metalldetektorer.
Publisert
Det ser gjerne ut som en klump med jord, det som kommer inn til laboratoriet for å konserveres etter en arkeologisk utgraving.
Det var imidlertid ikke vanskelig for konservator Margrethe Felter å se akkurat hva slags smykke hun hadde å gjøre med etter første røntgenfotografering. Jordklumpen med innhold kom fra utgravingen «Intercity Sørli-Åkersvika» i Stange.
– Vi kunne med en gang se den dekorative formen på en urnesspenne og mulig forgylling, skriver hun i et innlegg på Facebook-siden til Kulturhistorisk museum (KHM).
Etter at røntgenbildene er tatt, kan konservatoren begynne å fjerne jorda.
– Dette er en av de mest tilfredsstillende sidene ved det å være en arkeologisk konservator, skriver Felter.
– Spesielt når objektet er så fantastisk.
Masseprodusert dyremote
Urnesspennen har fått navnet sitt fra stilen på treutskjæringene på Urnes stavkirke. Det sentrale motivet er en dyrefigur med fire bein, en lang tynn hals og et bøyd hode. Dyret har mandel- eller tåreformede øyne og er omgitt av åttetallsformede slynger.
Forskere har foreslått at dyret kan være en løve omgitt av slange-lignende skapninger, en hest eller en drage, ettersom noen av de senere stilene viser dyr med vinger.
Denne dyrestilen i smykker var populær mot slutten av vikingtiden, i overgangsperioden fra norrøn til kristen tro.
– Funn av identiske spennetyper viser at de ble seriestøpt fra en felles kilde, en støpemodell, der enkelte spenner ble forgylt i etterkant, skriver arkeolog og prosjektleder Jessica McGraw fra Kulturhistorisk museum i et annet innlegg om urnesspennen.
Deler av en slik støpeform ble funnet under utgravninger på 1970-tallet i Trondheim og viser produksjonen av nøyaktig samme type spenne som ble funnet nylig i Stange.
Mistet – og funnet 1.000 år senere
Forskerne vet ikke om urnesspenner ble brukt av menn eller kvinner, eller om de kanskje ble brukt av alle.
– Disse spennene ble populære i en tid da gravskikker endret seg. Skikken med gravgods forsvinner under kristningen. Urnesspennene, som tilhører overgangsperioden, er ikke funnet i graver, derfor vet vi veldig lite om menneskene som bar dem, sier McGraw til forskning.no.
Slike spenner var en del av daglig bruk under vikingtiden for begge kjønn, brukt både for å pynte seg og for å holde klær og kapper på plass.
Urnesspennen som er avbildet her, ble funnet i matjord. I løpet av vikingtiden og middelalderen gjemte folk av og til verdisakene sine for å sikre dem, eller de deponerte dem som offer til gudene. I dette tilfellet ble ingen lignende gjenstander funnet i nærheten. Arkeologene tror derfor at noen kanskje bare mistet den her.
Under selve utgravingen på de to gårdsbrukene Næsten og Guåker i Stange fant arkeologene spor etter bosetninger og dyrkning som går 4.000 år tilbake.
– Spennen kunne godt ha tilhørt en av personene som drev den store og viktige gården her i tidlig middelalder, foreslår McGraw.
Tredobling av funn de siste ti årene
I en vitenskapelig artikkel om urnesspenner i tidsskriftet Viking fra 2012 skriver arkeolog Ingunn Marit Røstad at funn av slike spenner er mest utbredt i Danmark.
I 1968 var åtte slike spenner funnet i Danmark. Innen 1994 var tallet på mer enn 100.
Dette volumet av spennefunn har også tillatt forskere å gruppere dem i forskjellige typer av urnesspenner, som det viser seg at kommer i litt ulike varianter.
I Norge var antallet funn i 2012 rundt 27.
– Siden da har vi hatt mange flere funn, sier McGraw.
– Vi vet ikke det eksakte tallet, men det har i det minste doblet, om ikke tredoblet seg siden den gang, mye på grunn av økning i metalldetektorfunn. Men ofte er det vi finner, bare fragmenter av spennene.
Faktisk er det mest sannsynlig mer enn 100 funn av urnesspenner i Norge per i dag, ifølge arkeologen.
– Denne spennen som er avbildet her, er dermed ikke et unikt funn, men det er et flott eksemplar av en type urnesspenne som vi ikke har så mange av i samlingene våre på museet, sier McGraw.
------
Denne artikkelen ble først publisert på engelsk på sciencenorway.no
------
