Mennesker og dyr har levd sammen gjennom alle tider. Forholdet har vært både vennskapelig, fiendtlig og livsnødvendig.

I hvert fall fra menneskenes side.

I dag hersker vi mennesker stort sett over dyrene, enten som kjæledyrets beste venn eller som konsumenter av industrielt produsert kjøtt. Men slik har det ikke alltid vært.

I vikingtiden var forholdet mellom dyr og mennesker mer komplekst, skal vi tro en ny utstilling som snart åpner ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

– Det hierarkiet vi ser i dag, der mennesker stiller seg over dyr, fantes ikke, sier Hanne Lovise Aannestad, senioringeniør og forsker ved Kulturhistorisk museum.

Forvandles til ulv og bjørn

Ifølge Aannestad så vikingene på dyr som likesinnede – ja, til og med guddommelige.

Hun forteller om en verden der både mennesker og guder kan forvandle seg til dyr og hvor dyr kan ha menneskelige egenskaper.

Denne forvandlingen kalles hamskifte, eller sjelereiser.

– I den norrøne mytologien er denne spesielle egenskapen tillagt den største av alle gudene, nemlig Odin selv, sier Aannestad.

Dette gjelder riktignok ikke bare i vikingtiden. Kunstgjenstander i den nye utstillingen på Kulturhistorisk museum viser at folk fra jernalderen hadde et lignende forhold til dyr.

Kraftdyrene

Hvilke dyr var det jernaldermenneskene – og vikingene – lagde kunst om?

– Det var oftest det vil kaller kraftdyrene. Dette er ville dyr med store krefter, forteller Aannestad.

Det gjelder som for eksempel ulv, bjørn, villsvin, ørn og falk. Det ble også laget kunst som forestilte slanger og ormer.

– Dette er dyr vi finner igjen i mytologien, som for eksempel Midgardsormen og Fenrisulven, sier Aannestad.

– Mytene forteller om Odin, den mektigste av alle guder, som kunne forvandle seg til både slange, fisk og fugl.

Midgardsormen og Fenrisulven var ifølge de norrøne mytene brødre. De var begge sønner av Loke, og en trussel mot gudene. Fenrisulven endte for eksempel opp med å ta livet av Odin ved å sluke han hel.

Tok over dyrenes egenskaper

Det var ikke bare gudene som kunne forvandle seg til dyr – og omvendt. Også mennesker kunne overta dyrenes egenskaper.

Det var spesielt fem dyr som ga krefter og styrke: Rovfuglen ga mennesker vidsyn og haukeblikk, ulven lærte krigeren å tørste etter blod, mens villsvinet gjorde ham fryktløs. Bjørnen gav kraft og styrke, og ormen holdt verden sammen, ifølge Aannestad.

– Mennesker kunne ha sitt eget sjeledyr, en de kalte fylgje som ga krefter og identitet og kunne kalles på hvis man trengte hjelp. Da overtok man følgedyrets krefter og egenskaper.

– En berserkr var for eksempel en kriger som ble til en bjørn – stor, sterk og uovervinnelig.

Hverdagsdyrene

Det var ikke bare kraftdyrene menneskene hadde et spesielt forhold til. Det var også sterke bånd mellom folk og de såkalte hverdagsdyrene, som for eksempel kuer, hester og hunder.

Mennesker ble ofte gravlagt med disse dyrene.

I utstillingen på Kulturhistorisk museum stiller de ut en såkalt branngrav, der liket ble brent som del av et gravritual.

– Her fant arkeologene menneskeskjelettet sammen med skjelettet fra 14 ulike dyrearter, for eksempel et ekorn.

Dette mener Aannestad tyder på at folk hadde et veldig tett forhold til dyr.

– Når du blir gravlagt med noe, er det tydelig et veldig intimt forhold, sier hun.

Ofring av hester

Asbjørn Engevik er forsker og instituttleder for Avdeling for kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

Han mener i likhet med Aannestad at dyr helt klart har vært en viktig del av livet til jernaldermennesketog vikingene. Og det var ikke bare fordi de bidro til en jevn tilgang på mat.

– Gjennom det arkeologiske materialet ser vi at dyr også har hatt en viktig ideologisk betydning, sier han til forskning.no.

– Ofring av husdyr, og kanskje særlig hest, har vært vanlig i begravelser av mer velstående vikinger, sier han.

I Gokstadskipet i Vestfold – som er Norges største bevarte skip fra vikingtiden – ble det funnet rester av 12 hester. I Osebergfunnet ble det funnet minst 15 hester.

– Hesteutstyret har av flere arkeologer blitt tolket som enten uttrykk for transportmidler til den neste verden, eller som utstyr gitt den døde til bruk i et dødsrike.

Hvor kommer kunsten fra?

Folk har brukt dyr som kunstneriske elementer i Norden siden slutten av romertiden, ifølge Engevik.

– Men det er særlig i løpet av Folkevandringstiden mellom 400 og siste halvdel av 500-tallet, at den utrolig raffinerte dyrekunsten utvikler seg. Dette var en kunstform som vi finner igjen på våpen og smykker, men også på organiske materiale som bein og tre, sier han.

Engevik tror dyrestilen, som arkeologene kaller den, trolig har utgangspunkt i den klassiske kunstverden i Sør-Europa, men at den utviklet seg svært fort her i nord til et helt eget formspråk som ble unik for Norden.

Ikke drager, men fantasidyr

Mange av gjenstandene fra jernalderen og vikingtiden har utskjæringer av dyr som kan minne om drager.

På Osebergskipet for eksempel, finnes det utskjæringer som ser ut som et slangehode. Det er også merkelige og nesten unaturlige dyr langs hele skipet.

Forskere har ikke klart å artsbestemme dyrene fra Osebergskipet. Det er fordi folk på denne tiden hadde mange ideer om fantasidyr.

– Dette er hybride arter som har trekk fra ulike dyr, forteller Hanna Aannestad.

De kan både være blanding av ulike dyr og blanding av mennesker og dyr.

Kristendommen endret synet på dyr

Ifølge Aannestad innebærer ideen om sjelereiser og hamskifte at en del av menneskenes sjel egentlig er et dyr. Dyret er en følgesjel som vi blir født med.

– Dette henger sammen med at man hadde et helt annet grep om sjel og individ enn vi har i dag, forklarer hun.

Denne ideen om dyr som en del av menneskenes sjel tok slutt da kristendommen kom til Norge på midten av 1000-tallet.

– Allerede i bibelens første mosebok står det: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden», forteller Aannestad.

Dermed forsvinner ideene om samspillet mellom dyresjel og menneskesjel også, sier hun.

– Mennesker anser seg nå som herskere over dyrene, slik vi kjenner det i dag.

Aannestad mener det likevel er viktig å påpeke at folk har et komplisert forhold til dyr også i dag, som for eksempel til kjæledyr.

Men det skjer altså en vesentlig endring i forholdet mellom mennesker og dyr når kristendommen kommer til Norge.

– I verden Gud skapte, mistet dyrene sin guddommelighet og ble sett på som menneskets tjenere eller fiender, sier Aannestad.

Et motsetningsfylt forhold til dyr

Forskerne trekker paralleller til i dag.

– I dag har vi et motsetningsfylt forhold til dyr; vi kler kjæledyr opp i designerklær og feirer fødselsdagene deres, samtidig som vi spiser industrielt produsert kylling som vokser opp i trange bur under forhold vi knapt kan forestille oss, sier Aannestad.

Forskning på dyr og dyrs anlegg for tanker og følelser er et stort og til dels omstridt tema innenfor både naturvitenskap og filosofi.

Kan fisk føle smerte, for eksempel? Og kan hunder føle sjalusi?

– Flere forskere hevder at dyrenes opplevelse av verden ikke er vesensforskjellig fra mennesker, påpeker Aannestad.

– Dette fører til større press på lovverk og politikk innenfor dyrevelferd, slik vi for eksempel ser i forbudet mot pelsdyrproduksjon i Norge som skal iverksettes i 2025, sier hun.

Hva forteller dyrekunsten om samfunnet?

Gjenstandene som stilles ut på Kulturhistorisk museum, er kjennetegnet ved noe som kalles dyreornamentikk.

Dette er en stilart som ble brukt til å dekorere blant annet våpen, smykker, klær, redskaper og bygninger i jernalderen cirka 400 til 1100 i Nord-Europa og Skandinavia.

– Dyreornamentikk forteller om hvordan verden så ut før kristendommen kom til Skandinavia – i en tid da den norrøne troen dominerte, forteller Aannestad.

Dyreornamentikk er ganske enkelt mønster med dyr som motiv.

Betydningen av den gåtefulle kunstformen dyreornamentikk har vært gjenstand for forskernes nysgjerrighet helt siden 1800-tallet, forteller Aannestad.

Tidligere var forskere opptatt av å kartlegge hvilke dyr som fantes på ornamentene og hvilke materialer som ble brukt.

De siste 20 til 25 årene har forskere derimot blitt mer opptatt av å avdekke hva som ligger bak dyrekunstformen. Hvorfor ble de laget?

Sagaer, våpen og gravsteder

Forskerne har også brukt andre kilder for å forstå forholdet mellom mennesker og dyr på denne tiden.

De har sett på sagaer, skaldekvad og eddadikt fra den norrøne litteraturen. Der har de for eksempel sett at navnetradisjoner i jernalderen var preget av dyrebetegnelser. Geirulv, for eksempel, er sammensatt av Geir, som betyr spyd, og ulv.

Forskerne har også brukt arkeologiske kilder, som gravsteder.

– Vi har få bevarte kilder som forteller om livet i jernalderen. Dyreornamentikken representerer kun svake skygger av denne virkeligheten. Men ut fra dyremenneskene og menneskedyrene, slangene, ulvene, fuglene og bjørnene, kan vi ane konturene av et samfunn hvor mennesker og dyrs liv var sammenvevd og der de var gjensidig avhengig av hverandre. Et samfunn hvor dyrenes egenskaper og krefter var anerkjent og av grunnleggende betydning for at menneskene kunne leve og overleve i naturen, avslutter Aannestad.

—————

Utstillingen ved Kulturhistorisk museum i Oslo åpner tirsdag 1. juni. Men du kan allerede nå gå inn og se på gjenstandene på museets nettsider her.

Referanse:

Ingunn M. Røstad, Hanne L. Aannestad, Katherine Elliott og Anja Mansrud: FABELAKTIGE DYR – fra jernalder og vikingtid. Katalog laget til utstillingen ved Kulturhistorisk museum, UiO. ISBN 978-82-8084-211-4