Det var ingen mennesker til stede da tragedien inntraff, den 26. august 2016.

Men en tilskuer ville kanskje ha sett tette tordenskyer trekker inn over vidda. Reinsdyra som beitet i området ville virket små og sårbare mellom steinete fjellheim og en mørknende himmel.

Med ett revner lufta i blink og brak.

Dyra er urolige. De trekker tett sammen. Søker trøst og beskyttelse hos hverandre i det drivende regnet. Og så skjer det.

En stolpe av blått lys spidder jorda, like i nærheten av de sammenklemte reinsdyra. 63 000 ampere strømmer igjennom den våte bakken. Opp igjennom forbein og ut igjennom bakbein.

323 reinsdyr dør den dagen.

Men i naturen er ikke død en isolert hendelse, en avklipt tråd. For etter at skyene trekker vekk og den store stillheten legger seg, fortsetter reinsdyra å spille en viktig rolle i miljøet de hører til i. En rolle vi kanskje ikke helt har innsett betydningen av.

Kadaverøkologi

– Kadaverøkologi har ikke blitt lagt særlig vekt på, sier Sam Steyaert ved NMBU og Universitetet i Sørøst-Norge.

– Det meste vi vet om kadaver stammer faktisk fra kriminalteknikken.

Sommeren 2016 hadde Steyaert og kollegaene hans akkurat avsluttet et prosjekt i Sverige, hvor de undersøkte hvordan rovdyr påvirker miljøet igjennom skrottene de etterlater seg etter jakta.

Så dukket nyhetene om dyretragedien på Hardangervidda opp i mediene.

– Jeg fikk en epost fra en kollega, som skrev: La oss undersøke det!

Det var ikke et minutt å miste. På vidda er det kort tid fra slutten av august til den første snøen faller.

Steyaert og kollegaene trommet sammen det som fantes av biologer og frivillige som kunne være med. Teamet kartla området både med dronefoto og med detaljerte observasjoner av hva som utspant seg rundt flere av kadavrene. Statens naturoppsyn satte dessuten opp fotofeller – kameraer som utløses av bevegelse.

Snart begynte ny kunnskap å tikke inn.

En øy av død

– Da vi kom var det fortsatt mye vev igjen på reinsdyra, forteller Steyaert.

Men nedbrytningsprosessen var godt i gang. Og det begynte allerede å vises på plantene som vokste rundt kadavrene.

– Vegetasjonen i nærheten var død eller døende.

Det virker kanskje litt rart. Et stort reinsdyr inneholder enorme mengder næringsstoffer, som plantene trenger. Når livet ikke lenger holder stoffene sammen, begynner de å lekke ut i omgivelsene. Skulle man ikke forvente en voldsom plantevekst rundt kadaveret?

Det blir rett og slett for mye, forteller Steyaert.

Plantene er tilpasset det skrinne jordsmonnet i fjellet. Men rundt kadavrene blir de plutselig oversvømt av gjødsel, samtidig som surhetsgraden i jorda endrer seg raskt. I tillegg roter åtseletere opp bakken.

Resultatet er at plantene som før trivdes på stedet, ikke kan overleve der lenger.

– Det kalles kadavernedbrytningsøyer, sier forskeren.

Året etter var disse øyene svært tydelige. Nå lå stort sett bare skjelettene igjen, og rundt dem var bakken gold og bar.

Så fører død bare til mer død?

Slett ikke. De råtnende reinsdyra gir tvert imot nytt liv, både til planter og dyr.

Der rev møter rev

Etter hvert vil andre og mer næringskrevende planter få sin sjanse i området rundt skrottene, før næringen etter hvert brukes opp og den vanlige floraen rykker inn igjen, forteller Steyaert.

Men mye før det får hele området nyte godt av ekstra tilførsel av næringsstoffer. Det sørger åtseleterne for.

Det tok ikke lang tid før de oppdaget det nye matfatet. Fotofellene har avslørt at både ørn, rev, ravner og kråker ble trukket til stedet.

– Dette har gitt oss ny innsikt i hvilke dyr som kommer til kadaver, og ikke minst hvem som kan være der samtidig. Bildene viser for eksempel at rødrev og fjellrev besøkte stedet på samme tid, noe som ikke er vanlig.

I tillegg fant forskerne massevis av fluer og larver.

Og dette handler ikke bare om at åtseletere i området får noe å spise. For måltidet deres er bare begynnelsen. Etterpå sørger nemlig disse dyra for at næringen fra kadavrene spres vidt omkring.

Revene og fuglene slipper fra seg massevis av viktige stoffer – i form av bæsj – i et stort område. Slik kan de gjødsle planter langt fra de døde skrottene.

Og insektene og larvene blir mat for spurvefugler, som igjen holder liv i rovfugler.

For noen arter kan det til og med hende at et enda finere samspill er i sving.

Krekling-mysteriet

Det hersker et aldri så lite mysterium rundt noen av de kjente og kjære plantene i skogen og på fjellet. For eksempel krekling.

Som mange sikkert har lagt merke til, bugner den lave krypplanten av blåsvarte, spiselige bær. Inni er det masse frø. Likevel har biologene oppdaget at planten sprer seg nesten utelukkende vegetativt – altså via stiklinger. Forskerne kommer svært sjelden over spirende frø.

Så hvorfor lager kreklingen alle disse bærene og frøene?

Kanskje er det til ære for åtseletere som ravn og kråke, spekulerer Steyaert.

De er nemlig omnivore, og spiser en hel masse forskjellig. Inkludert kreklingbær. Frøene i kreklingen overlever en tur igjennom fuglenes fordøyelsessystem, og mange er fullt spiredyktige når de kommer ut med bæsjen.

Og hva skjer når fuglen senere finner et åtsel?

Da er sannsynligheten stor for at den med stor presisjon leverer kreklingfrø til godt gjødslede flekker av bar jord. Dette kan være frøets store sjanse til å klare å spire opp.

Steyaert og kollegaene fant mange spiredyktige kreklingfrø i fuglebæsj ved reinsdyrkadavrene.

Det er ikke umulig at nettopp et samspill mellom planter og åtseletere er noe av svaret på mysteriet.

Kan spille en viktig rolle

Hvilken rolle spiller kadavre og åtseleterne de tiltrekker seg i økosystemene i naturen?

Kanskje er den mye viktigere enn vi har sett for oss.

Det er lett å tenke seg at både rovdyr og åtseletere bare forsyner seg av ressursene i området uten å påvirke det så mye.

Men i løpet av de siste årene har i hvert fall stadig mer forskning pekt mot at rovdyr har en forbausende stor innvirkning på hele økosystemet. Studier fra nasjonalparken i Yellowstone antyder at ulvene der til og med har innflytelse på utformingen av elveløpene.

Om åtseleternes har lignende betydning for økosystemene, vet vi foreløpig temmelig lite om.

– Vi kan for eksempel ikke si hvor viktige de er for spredningen av bær, sier Steyaert.

Det vil kreve mye mer forskning å finne ut hva ravnen og reven har å si for Hardangervidda. Men mer forskning skal det også bli. Forskerne har planer om å følge utviklingen i området i mange år.

Så selv om de for lengst er døde, fortsetter reinsdyra på Hardangervidda å spille en rolle, både for forskningen og naturen.

Referanse:

S. M. J. G. Steyaert, S. C. Frank, S. Puliti, R. Badia, M. P. Arnberg, J. Beardsley, A. Økelsrud & R. Blaalid, Special delivery: scavengers direct seed dispersal towards ungulate carcasses, Biology letters, august 2018.