2021–2030 er verdens tiår for restaurering av økosystemer.

Naturen krymper. Enorme arealer blir borte eller ødelagt hvert år – skoger, våtmarker, kystområder, deltaer, snaufjell – i Norge og i resten av verden. I dag er hele 77 prosent av Jordas landarealer «betydelig omdannet», ifølge FNs naturpanel – IPBES. Verdens regnskoger er halvert, mens verdens våtmarker er redusert med 85 prosent.

– Vi mennesker har endret kloden i nesten ubegripelig grad – og i løpet av ekstremt kort tid, påpeker professor i biologi Dag O. Hessen.

At arealene der det før var natur, underlegges oss mennesker, reduserer mangfoldet av planter og dyr.

– Bestander av det vi gjerne kaller høyerestående arter er redusert med 58 prosent siden 1970, ifølge naturpanelet – altså i løpet av et øyeblikk i historien, erkjenner Hessen.

Han er leder for Senter for biokjemi i Antropocen på Universitetet i Oslo – som jobber tverrfaglig med temaer fra mikrobielle prosesser til karbonsyklus og klimatiske tilbakekoblinger.

Fakta på bordet

Den anerkjente biologen roser FNs naturpanel, etablert i 2012 som en parallell til FNs klimapanel.

– Det er på høy tid at vi nå får systematiske oversikter over naturtapet i verden, basert på enorme mengder data. Det har vi ikke hatt før. Stadig mer raffinerte satellittverktøy gjør at det snart er mulig å overvåke tap av natur helt ned til kvadratmeternivå – også norsk natur.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Røntgenbilete viser kor vakre plantene er

Den største trusselen mot naturmangfoldet i Norge – og de fleste andre steder, påpeker Hessen, er måten vi bruker arealene på.

– Forestillingen om Norge som et villmarksland er en myte, sier han.

I flere tiår har vi hver eneste dag i snitt mistet et område tilsvarende tretti fotballbaner med villmarkspreget natur, ifølge Naturvernforbundet. Hvert år bygges seks tusen hytter, mange av dem i sårbar natur. Flere tusen arter er på rødlista, det vil si at de står i fare for å forsvinne fra norsk natur, og mange naturtyper er under press.

Verdens gjenværende villmark er ikke bare viktige leveområder for svinnende dyrebestander, men er også en avgjørende buffer mot virkningene av klimaendringer og andre menneskeskapte påvirkninger.

Tiår for restaurering

Det er ikke lenger nok å bevare. Tapt natur må gjenopprettes. Det har FN tatt konsekvensen av ved å utrope tiåret vi akkurat har begynt på, til tiår for naturrestaurering.

Hessen peker på flere tiltak, som hver for seg kan virke små, men som samlet kan betyr mye for mangfoldet:

– Å plante til med skog er viktig fordi trær holder på fuktighet og jordsmonn, og binder karbon. Artsmangfoldet vil gradvis komme tilbake. Å restaurere myr er et annet svært viktig tiltak. Andre eksempler: Så til med naturlige frø i veikanter som før var dominert av lupiner, gjenåpne bekker og gamle gårdsdammer – og dermed få tilbake viktige biotoper knyttet til vann, og kanskje også salamanderen og andre karismatiske arter.

E6 – gjennom naturreservat

Dag O. Hessen vokste opp på Lillehammer. Der Lågen renner ut i Mjøsa, finnes et helt spesielt naturområde: Lågendeltaet naturreservat. Der er det blant annet registrert 224 forskjellige fuglearter, mange av dem truet av utryddelse.

Likevel – tvers igjennom deltaet skal det bygges ny, firefelts E6 med 110-sone. Hessen har engasjert seg i saken.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: I strid med Stortingets intensjon: Miljøreform vasker oppdrettsnæringen grønn

– Det eneste diskusjonstemaet har vært hvor traseen skal gå. Selv et vernet reservat er altså ikke verdt å spare for all framtid – så lenge bilistene kan spare noen minutter. Dette er ett av utallige eksempler på at vi ikke erkjenner naturens egenverdi.

Ved Hamer lenger sør er et annet naturreservat, også det med et enestående fugleliv, allerede delt i to av den samme motorveien – en tjue meter bred trasé, med svære steinfyllinger på hver side.

– Ny E6 skjærer seg altså gjennom to av Norges mest betydelige våtmarksområder. Den trolig viktigste biotopen, som verden også har tapt aller mest av, er nettopp våtmark, påpeker Hessen.

Hvordan er det mulig?

– Grønnvasking

I begge tilfellene forsikrer utbygger at arealene som den nye veien krever, skal erstattes. Det høres kanskje fint ut, men Hessen er langt fra beroliget.

– Igjen og igjen ser vi at verdifulle biotoper beslaglegges – under påskudd av at arealene skal kompenseres gjennom å verne eller restaurere forringet natur et annet sted.

Hessen legger til at det selvsagt er bedre å restaurere enn ikke å gjøre noe.

– Men dessverre tror jeg slike tiltak ofte kan senke terskelen for å bygge ned verdifulle arealer, og kanskje tillate enda større inngrep enn en ellers ville gjort. Erstatningsarealer er dessuten nesten aldri i nærheten av å ha de samme kvalitetene som arealene som ofres.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Internasjonale konvensjoner rettferdiggjør handel med ville dyr

Han viser til at et erstatningsareal ofte er atskilt fra den verdifulle biotopen som ødelegges av veiutbygging eller andre inngrep.

– Utbyggere sier de skal restaurere like mye natur av tilsvarende type et annet sted. Men hva er «tilsvarende type» natur? Det er ikke mulig å finne helt identisk natur. Langt på vei framstår slike tiltak som grønnvasking, mener Hessen, og legger til at det er avgjørende at arealvernet skjer der mangfoldet faktisk befinner seg, på de rikeste habitatene og ikke bare i marginale områder der vernet er billigst.

Forbruk gir naturtap

En av våre aller fremste formidlere av naturvitenskapelig forskning mener at bevissthetsendring er på vei. – Restaurering har vind i seilene. Likevel er naturen på stadig vikende front. Den taper, igjen og igjen, i møte med det som sees på som ‘reelle verdier’.

Hessen viser til FNs naturpanel – som ikke bare gir tallene på naturtapet i verden, men også peker på bakenforliggende drivkrefter. Talen derfra er krystallklar: Naturødeleggelsene henger sammen med hvordan vi bruker arealene – som igjen henger sammen med det stadig økende forbruket.

– Vi i Norge og andre rike land forringer og ødelegger egen natur, men vi bidrar også til det samme i andre og fattigere deler av verden.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Forskningsmagasinet Apollon.