– Den norske kirke er ganske fattig på tradisjoner, sier Geir Thomas Risåsen, konservator ved Norsk Folkemuseum.

– Den har begynt å ta til seg flere og flere katolske elementer og ting som ikke har noe med protestantisme å gjøre, sier han.

– Det handler om å få mer fres over gudstjenestene - de gjør litt shopping.

Liturgiker Merete Thomassen ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo erfarer det samme.

– Luther ville jo egentlig helst putte liket i jorda, synge en salme og bli ferdig med det. Men mange av de gamle skikkene fortsatte å leve likevel, nede i folkedypet, sier hun.

– Prestene så nok litt gjennom fingrene med det.

Mye har kommet tilbake igjen på de snart 500 årene siden reformasjonen, ifølge henne.

– Det handler om at verden har blitt mer global. Mye skjedde på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, sier hun.

Tegnet askekors

En som har tatt fysiske skikker inn i kirken, er prost i Nordre Follo, Espen Andreas Hasle.

Korsingen han gjorde som sogneprest i Manglerud menighet i 2016, endte med en god historie.

– Noe skal man jo bli kjent for, ler Hasle.

Prosten hadde ikke palmegrener tilgjengelig da han skulle tegne askekors på kirkegjengerne denne askeonsdagen. Så han brukte aske fra peisen og blandet den med vann.

– Det er grunn til å tro at det er min skyld at det er presisert i rubrikkene for liturgier hvordan asken skal blandes, sier Hasle.

Det skjedde nemlig en kjemisk reaksjon da asken ble blandet med vann og ikke olje, som er det tradisjonelle. Det blir rett og slett lut. Aske av bjørk blandet med vann er blitt brukt til å lage lutefisk, ifølge Store norske leksikon. 

Klødde og svei i panna

Etter gudstjenesten tikket det inn meldinger fra kirkegjengere som hadde et sårt og rødt kors i panna.

Heldigvis var det bare tre personer som rapporterte om merkene, og ingen fikk varige mén, forsikrer Hasle. Mest strevsomt er det kanskje for ham selv, som ni år etterpå får journalister på tråden.

Han har nok også sørget for at andre ikke gjør samme feilen. I punkt 2 i Den norske kirkes «ordning for askeonsdag» finner vi det:

«Til asketegning brukes en blanding av aske og matolje. Asken må ikke blandes med vann, fordi dette danner etsende lut.»

– I deler av den katolske kirke blander man aske og vann, så det var ikke tatt helt ut av lufta. Men det er forskjell på aske fra palmegrener og aske fra peisen, sier Hasle.

Påminnelse om at vi er støv

Tradisjonen har han fortsatt med - nå med olje i stedet. Han er i det hele tatt glad for at Den norske kirke lærer av andres praksis.

– Jeg syns det er innmari flott at vi har fått inn noen konkrete, fysiske skikker i Den norske kirke, sier Hasle.

– Det er en måte å erfare tro på som henvender seg til andre deler enn bare intellektet. Vi minnes på at vi er støv og at vår tid er begrenset. Det er en viktig refleksjon som alle mennesker kan ha godt av å gjøre, sier prosten.

Å låne av andre er greit

Gjennom den økumeniske bevegelsen skal kirker lære av å ta det beste fra hverandre, forteller liturgiker Merete Thomassen.

– Det gjelder særlig gudstjenester.

Tradisjonelt har kirkesamfunn i Nord-Europa og Amerika vært vant til å se til hverandre, sier Thomassen.

– Så dette er akseptert?

– Det er akseptert. Og europeiske lutheranere har blitt smertelig klar over at vi har veldig mye ved våre gudstjenester og fromhetspraksis som går til hodet og er verbal.

Litt for intellektuelt?

– Lutherske gudstjenester har ofte lagt veldig stor vekt på prekenene. Disse er både lange og veldig kognitive, mens en del av den katolske fromhetspraksisen har handlinger, sier Thomassen.

– Du korser deg, kneler eller får askekors smurt i panna. Du gjør ting som du ikke nødvendigvis trenger å forstå kognitivt, men det er handlinger som setter seg i kroppen.

– Det intellektuelle ved veldig mye luthersk kristendom funker for mange, men vi er jo også i høyeste grad kroppslige.

Lutherske kirker har lært mye av katolikker og ortodokse som legger mer vekt på tro som praksis, sier Thomassen.

– Askekorset føyer seg veldig fint inn her, sier Thomassen.

Under korsingen leses gjerne en kort tekst som også brukes i begravelsesliturgien, forteller hun.

– Husk menneske at du er støv, og til støv skal du vende tilbake. Dette er opphavet til «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå», som sies før kista senkes i jorden.

Årets mest kontrastfylte gudstjeneste

– Så har vi begynt å feire påskenattsgudstjeneste. Det er også en av de tingene som har kommet inn etter at vi fikk større økumenisk kontaktflate, sier Thomassen.

Påskenattsgudstjenesten begynner like før midnatt påskeaften. 

– Det er utrolig dramatisk, sier Thomassen - som blir rørt når hun snakker om det. 

– Du kommer til en mørklagt kirke, det er ikke orgelmusikk eller noe. Så kommer noen inn og roper at Kristus er oppstanden. 

Så går lyset på, orgelet settes i gang, og sorg blir til glede. 

– Definitivt årets mest kontrastfylte gudstjeneste, sier Thomassen.

LES OGSÅ

Denne avisforsiden ble starten på den særnorske påskekrimmen

Har du hørt om påskeheksa?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev