Den tidligste påsken startet 22. mars. Den seineste begynte 25. april. 

Kommer påsken for tidlig, klager vi over at det er for tett på vinterferien og at det ikke er vår. Kommer den for seint, savner vi skiføret. 

Hvorfor bestemte den kristne kirken for hundrevis av år siden at påsken skal variere, mens jula står fast? 

– Julaften ligger på en fast dato fordi det er en fødselsdag. Det skulle være en minnedag. Slik er det ikke med påsken, sier Eivor Andersen Oftestad, professor i kristendomshistorie på Universitetet i Innlandet.

I den kristne kirkens tidlige år ble fødselen og dåpen til Jesus feiret 6. januar. På 300-tallet begynte kirker i Roma og vest i Romerriket å feire fødselsdagen 25. desember. 

Dødsdagen var satt til 25. mars. Det kunne ha blitt fast dato for langfredag.

Feiring av et mysterium

Men slik gikk det ikke, for påsken betydde noe annet for den tidlige kristne bevegelsen enn å minnes hendelsen på en bestemt dato, ifølge Oftestad.

– Påsken er en feiring av livets seier over døden, et mysterium den troende selv skal bli del av, sier hun. 

Mysteriet handler om troen på at Gud hadde blitt født som mennesket Jesus, at han døde og sto opp igjen.

– Dette skjedde for at menneskene skal få evig liv, på en måte dratt opp fra døden til livet. Da holdt det ikke bare å minnes at Jesus døde og gjenoppsto, men menneskene måtte selv få del i oppstandelsen. Det skjedde i påskefeiringen, sier Oftestad.

Fastsettelsen av datoene for påsken var en miks av teologi, matematikk og astronomi.

Eldre enn kristendommen

Påsken er mye eldre enn kristendommen. 

Feiringen går tilbake til den gamle israelittiske kulturen i årtusenet før Jesus. 

Jesus og de første kristne var jøder. De lånte ting fra den jødiske påsken, ifølge professor Hans Jørgen Lundager ved Aarhus Universitet i Danmark. 

Den nye kristne bevegelsen ville legge feiringen av sin påske samtidig med den jødiske. 

Det bød på problemer. Den jødiske kalenderen fulgte månefasene, mens den romerske som de kristne brukte, var basert på solår. Det er tiden det tar for jorden å gå én bane rundt solen.

– De måtte samordne den jødiske månekalenderen med den romerske solkalenderen. Det ble en matematisk utfordring, sier Oftestad.

Må være på en søndag

I tillegg ville de kristne legge dagen for Jesu oppstandelse på en søndag.

– Jesus sto opp den første dagen i uken, som er en søndag.

Det passet godt med skapelsesberetningen fra Det gamle testamentet. 

Fordi påsken feiret overgangen fra død til liv, ble vårjevndøgn også en faktor – dagen da natt og dag er like lange og som er starten på våren.

– Det markerer at påsken er i overgangen fra død og mørke til liv og lys. Solen blir et symbol på Jesus, sier Oftestad. 

Formelen for påske

325 år etter Jesu død innkalte den romerske keiseren Konstantin til et møte for biskopene i kristne kirker. Her skulle viktige teologiske spørsmål avgjøres, blant annet en felles dato for påsken.

De bestemte at oppstandelsen, altså 1. påskedag, skulle feires på den første søndagen etter fullmånen som kommer etter vårjevndøgn. Det ble påskeformelen. 

Men problemene var ikke over, for slike ting måtte regnes ut, og kirkemøtet ga ingen bruksanvisning for hvordan dette skulle gjøres. 

Det gikk heller ikke å bare kikke opp på himmelen, for en kirkelig fullmåne var en teoretisk beregning.

Det hjalp ikke at kirker øst og vest i Romerriket brukte ulike kalendere.

Feiret på ulike datoer

Uklarhetene førte både til konflikt mellom kristne kirker og til feiring av påsken på ulike datoer.

Så ordnet en engelsk munk opp. 

– For Beda Venerabilis var det viktig å finne det tidspunktet for påskefeiringen da solens og månens gang samsvarte med frelsesmysteriet, det at Krisus overvant mørkets makt og åpnet veien for lyset til verden, sier Oftestad.

Skarpe kristne hoder hadde allerede gjennomført en mengde beregninger. På Bedas tid var det minst tre ulike beregninger som gjaldt.

– De hadde regnet og regnet. I kilder fra middelalderen finnes det en mengde dokumenter med disse regnestykkene. Det gjorde det ikke lettere at de brukte romertall. Det blir jo kjempeavansert, forteller Oftestad.

Beda forenklet

Beda Venerabilis gjorde det enklere. 

Han brukte et tabellsystem fra 500-tallet som beregnet hvordan månefasene faller på samme tid hvert 19. år.  

Syklusen på 19 år gjorde det mulig for Beda - med kompliserte justeringer - å beregne påsken framover i tid.

– Bedas modell ble først akseptert på De britiske øyer, deretter vant det innpass i Europa i løpet av de neste århundrene, sier Oftestad.

Den gjelder fortsatt i dag.  I år er 1. påskedag 20. april. For 19 år siden, i 2006, var den - med disse justeringene - på 16. april. Om 19 år, i 2044, er 1. påskedag på 17. april. 

På Det kongelige observatoriet i Belgia har de satt opp påsken siden 1583 og fram til år 3000. 

Forsto tiden på en annen måte

Bakgrunnen for alt dette alvoret med å fastsette datoene for påske, handler om måten folk så på tid.

– For moderne mennesker er tiden på en måte meningstom. Vi administrerer og fyller den selv. Men i den kristne tradisjonen er tiden skapt av Gud. Den har en mening, sier Oftedal. 

For Beda og de andre teologene fantes påsken der ute et sted i den guddommelige tiden. Det gjaldt å finne ut når det var. 

I kristendommen er høydepunktet i historien om Jesus at han døde og sto opp igjen. 

– Det er punktet da evigheten bryter inn i tiden, og menneskene kunne få del i evigheten. Påsken blir derfor svært viktig, sier Oftestad.

Selv om påsken er tungt forankret i kristendommen, er det stadig færre som går i kirken. 

I fjor var det 157.000 som deltok i påskegudstjenester, ifølge SSB. I jula er nesten tre ganger så mange, ialt 440.000. 

LES OGSÅ

Hvordan ble påsken markert i gamle dager?

Påsken er mye eldre enn Jesus

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev