Under vikingtiden strømmet mennesker inn i Skandinavia fra vest, øst og sør. Og fra nordøst. De brakte nye gener med seg.(Illustrasjon: vlastas / Shutterstock / NTB)
Nå vet vi hvem vikingene fikk barn med
DNA-sporene i Norge peker framfor alt mot de britisk-irske øyene. Og mot mennesker fra nordøst. Men en god del av dette arvestoffet har mystisk nok nesten forsvunnet etter vikingtiden.
Kartet du ser under er en prinsippskisse av hvordan gener fra andre folkeslag strømmet inn i Skandinavia i vikingtiden.
Til Sør-Norge og Midt-Norge kom genene framfor alt vestfra (grønn pil). Fra Storbritannia og Irland.
Til Danmark kom de vestfra og sørfra (rød pil). Til Midt-Sverige kom de østfra (blå pil). Til Nord-Norge og langt nedover i Sverige kom genene fra mennesker i nordøst.
I vikingtiden strømmet gener inn i Skandinavia fra fire ulike hold (venstre bilde). Disse genene finnes det fortsatt spor etter (høyre bilde) i nordmenns, svenskers og danskers gener. Men i ulik grad.(Grafikk fra studien.)
På kartet til høyre ser du hvordan sporene etter gener fra de britisk-irske øyene, fortsatt finnes (lysegrønt) hos nordmenn med opphav i Sør-Norge.
De samme gensporene fra folk i vest finner forskerne hos dagens dansker og ganske langt inn i Sverige.
I Nord-Norge og mye av det øvrige Sverige, så er det framfor alt uralske gener nordøstfra som kan spores i arvestoffet til nåtidens mennesker.
Men hvorfor er gensporene etter menneskene som kom østfra og sørfra, nesten forsvunnet i Skandinavia?
Genene til 297 personer fra fortida
Det er i en ny studie publisert i det biovitenskapelige tidsskriftet Cell, at forskerne i Island og Sverige har undersøkt skandinavers gener gjennom 2.000 år.
Forskerne har samlet DNA-analyser fra studier på til sammen 297 personer som levde i Skandinavia i tidsrommet fra rundt år 0 og fram til 1600-tallet.
Et flertall av disse levde i vikingtiden, cirka år 750-1050.
Disse analysene har forskerne sammenlignet med DNA-et til 16.000 nålevende nordboere, hvor drøyt 7.000 er nordmenn. De har også sammenlignet med DNA fra nålevende mennesker i resten av Europa.
Har funnet noe merkelig
Annonse
Her er oppsummert det viktigste forskerne ved instituttet deCODE Genetics/AMGEN i Reykjavik og ved Stockholms universitet har funnet:
Vikinger dro østover både til dagens Russland og Ukraina, til Baltikum og helt ned til Bysants. Spor etter gener herfra finner forskerne framfor alt hos personer som levde i vikingtiden på Gotland, rundt Stockholm og i Mälardalen i Midt-Sverige. Men disse genene fra øst begynte raskt å forsvinne ut av nordboeres DNA etter vikingtiden. Hvorfor ble denne genkomponenten borte?
Sporene etter gener sørfra er også i stor grad forsvunnet ut av skandinavers DNA, mest hos danskene. Hvorfor?
Vikingenes handels- og plyndringsferder i vesterled gikk framfor alt til Storbritannia og Irland. Gener herfra satte langt mer varige spor etter seg. Spesielt i nordmenns DNA, men også hos ettertidens dansker og svensker.
Likevel har – alt i alt – mye av arvestoffet som strømmet inn i Skandinavia under vikingtiden, forsvunnet igjen.
Den DNA-komponenten som har satt aller mest varige spor etter seg i nordboeres gener, kom fra nordøst. Mer om det lenger ned i artikkelen.
Var de slaver?
Var menneskene som ble hentet østfra i vikingtiden, oftere slaver som ikke fikk barn med nordboere? Er det derfor vi finner så få genetiske spor etter dem?
– De kan ha tilhørt grupper som ikke fikk danne familie eller skaffe seg barn, sier Anders Götherström til det svenske tidsskriftet Forskning&Framsteg.
Han er professor i evolusjonær genetikk ved Stockholms universitet og en av forskerne bak studien.
– Men slaver er bare én ting de kan ha vært.
– Disse menneskene kan også ha vært kjøpmenn eller diplomater eller deres fruer. De kan også ha vært prester og munker som levde i sølibat.
Hvem var menneskene som ble med vikingene tilbake til Norge, Sverige og Danmark?(Illustrasjon: Michael Rosskothen/Shutterstock)
Vet ikke hvor mange de var
Forskerne vet ikke hvor mange mennesker fra De britiske øyer eller fra områder i øst, sør eller nord som bosatte seg i dagens Norge, Sverige og Danmark i vikingtiden.
Det de kan lese ut av menneskenes DNA fra rundt tusen år siden, er at genstrømmen fra øst virker kvinnedominert.
Fra vest finner ikke forskerne noen overvekt av personer av det ene eller annet kjønn.
Annonse
Enkeltindivider blant de 297 personene fra fortida, skiller seg klart ut. En kvinne som på slutten av vikingtiden fikk en prestisjefylt båtbegravelse i Sala i Midt-Sverige, er helt og holdent britisk.
Før vikingtiden er innslaget av gener fra andre steder i Europa, ganske lite hos skandinavene. Ett interessant unntak er en ung kvinne fra 400-tallet funnet i Danmark. Hun har britisk-irsk opphav.
Merkelig nok ser altså forskerne at innslaget av gener fra andre folk utenfor Skandinavia synker igjen hos nordboerne etter vikingtiden.
Menneskene som kom fra andre steder og etterkommerne deres, må ha fått færre barn og færre etterkommere enn den opprinnelige befolkningen.
I en annen studie fra 2022 har forskere studert genene hos innbyggere som bodde i Trondheim før pesten rammet byen året 1347. Disse innbyggerne er sammenlignet med trondheimere fra 1600- til 1800-tallet. De er også sammenlignet med Trondheim-innbyggere fra vår egen tid.
I Sverige satte mennesker østfra særlig genetiske spor etter seg på Gotland og i Midt-Sverige. Også disse genetiske sporene forsvinner stadig mer fram mot vår tid.
I alt 54 personer fra Norge
I DNA-et som forskerne i den islandsk-svenske studien undersøkte, var 249 analyser fra individer som er blitt gransket tidligere.
I alt 54 av disse DNA-analysene er etter personer funnet i Norge – 16 i Nord-Norge, 24 i Midt-Norge og 14 i Sør-Norge.
Annonse
Et flertall av de norske personene var også fra vikingtiden.
Forskerne bak denne nye studien har selv analysert DNA tilhørende ytterligere 48 personer. Blant annet DNA hos levningene etter sju personer som ble ofre for en massakre på den svenske øya Øland mot slutten av 400-tallet.
Forskerne har også undersøkt DNA-et til tolv personer som var om bord på det svenske krigsskipet «Kronan», som ble senket i Østersjøen i 1676.
Et spesielt blikk har forskerne rettet mot DNA hos folk i Nord-Sverige og Nord-Norge.
Slik ser de hvordan et nytt genetisk element kom inn nordøstfra. Denne genkomponenten begynte å spre seg for rundt tusen år siden.
Den islandske forskeren Agnar Helgason har sammenlignet prøver fra fortidas mennesker i Nord-Skandinavia med DNA fra dagens finner og samer. Han har også sammenlignet med DNA hos amerikanske urfolk og hos sentralasiater.
Hos alle disse folkene finner han en felles uralsk komponent i genene. Et DNA-innslag som i dag er spesielt vanlig hos samer og hos finner.
I filmen «Veiviseren» fra 1987 møter vi mennesker som kom inn i Nord-Skandinavia for lenge siden. Filmen er basert på gamle myter og fortellinger om disse menneskene.(Pressefoto fra filmen.)
Den uralske genkomponenten
Fra vikingtiden kjenner forskerne bare til ett enkelt funn i Skandinavia hvor personer har denne uralske komponenten. Den ble funnet hos en familie begravd i Nord-Norge.
Ut fra det begrensede antallet DNA-prøver forskerne har fra før vikingtiden – i alt 25 personer – er det ikke mulig å fastslå om denne uralske komponenten fantes i særlig utstrekning hos skandinaver også før vikingenes tid.
På 1300-tallet hadde den uralske komponenten spredt seg sørover i Skandinavia.
Hos fire mann i mannskapet om bord på det svenske krigsskipet «Kronan», som altså sank i 1676, finner forskerne igjen denne uralske komponenten. Var disse mennene rekruttert som mannskap fra Nord-Sverige eller kanskje fra Finland?
Annonse
I dag finnes den uralske genkomponenten som kom nordøstfra, i genene hos langt flere nordboere enn bare personer med samisk eller finsk identitet.
I Norge er genkomponenten klart sterkest til stede hos mennesker i Finnmark.
Den er svakest hos mennesker i Sogn og Fjordane og i Rogaland.
I mye av Sverige er den enda mer utbredt enn i Nord-Norge, bortsett fra i Finnmark.
Under eller før vikingtiden kom en uralsk genkomponent inn fra nordøst til Norge og Sverige. Denne er i dag mest vanlig hos samer og finner, men den har spredt seg til hele Skandinavia. Den er sterkest til stede hos folk i Finnmark. Den er også tydelig i mye av Sverige.(Kart fra studien)
Mulige feilkilder
Det er flere mulige feilkilder i genetiske studier som dette.
En mulig feilkilde ligger i at antallet personer fra langt tilbake i tid som har fått undersøkt alle genene sine (hele genomet sitt)– som har gjennomgått en helgenomsekvensering – fortsatt er lite.
En annen mulig feilkilde ligger i at utgravinger og funn av mennesker fra vikingtida, først og fremst er knyttet til datidens byer og tettsteder.
Menneskene her hadde ganske sikkert mer kontakt med fremmede, enn det andre mindre urbane mennesker hadde den gangen. Det er altså ikke noe helt tilfeldig utvalg av mennesker fra vikingtida, forskerne har analysert genene hos.
