Katten lå i veien og mjauet. Magen var sprukket. Rødt klin på asfalten.

Jeg var alene, skulle ha tidligvakt på et sykehus. Noen måtte gjøre noe med den lidende katta.

Det var sommermorgen, og stille i byen.  Ingen andre å se. Noen var meg.

Jeg hentet en stor stein fra veikanten. Et raskt og hardt slag mot kattehodet. Det sprutet litt. Så løftet jeg skrotten, og kastet den ut i høyt gress.

Etterpå ba jeg for katten. Ikke bare for kattens skyld, men for min egen. En ung mann var berørt av livet og døden. Han gikk videre i sollyset den varme sommermorgenen, stillferdig rystet.

Dyr forstår

Det som sitter igjen, nå snart førti år seinere, er ikke gørret og blodet. Det er blikket til katten, sekundet før jeg knuste den lille skallen.

Den katten forstod. Den visste hva jeg skulle gjøre, og hvorfor det var nødvendig.

Jeg kan selvfølgelig aldri bevise at det var slik. Men forskningen er i ferd med å forandre vårt forhold til dyr.

Det vil si, forholdet blir vel egentlig ikke forandret, dypest sett.  Langt inne har jeg alltid visst at dyr forstår.

Nå blir denne intuisjonen også til intellektuell visshet, kvalitetssikret med forskningens pedantiske og nødvendige metode.

Et forskerliv med dyr

En våt høstdag for over tre år siden intervjuet jeg en dødsdømt dyreforsker. Morten Bakken hadde kreft, og slet med store smerter da jeg møtte ham.

Likevel insisterte han på å være på jobb, studere dyr og snakke til journalister helt til det siste. Han gjorde inntrykk på meg, både med hva han var og hva han sa.

Bakken hadde vært opptatt av etologi, dyrenes adferd, helt siden han fikk sin første hund som 14-åring. Hunden lå hans hjerte nærmest blant dyrene, ifølge et minneskrift fra universitetet der han arbeidet.

Speiltesten

Men Bakken forsket også på fugler. Kråkefuglene er blant de mest intelligente. Kråkefuglen krattskrike husker fortida og planlegger framtida, viser nyere forskning.

I laboratoriet har kråker trukket slutninger fra årsak til virkning, og utviklet nye verktøy og metoder for å få tak i mat.

Bakken fortalte meg om speiltesten. Ei skjære får et fargemerke, og settes foran et speil.

Hvis skjæra blir oppmerksom på fargemerket i speilet, og så retter oppmerksomheten mot seg selv, har den bestått speiltesten. Den skjønner at skjæra i speilet er den selv.

Betyr det at den er selvbevisst? Er den er i stand til å tenke: Dette er meg?

Mening i bildepunkter

Dette spørsmålet har en undertekst. Det vil si: Denne underteksten er egentlig ikke tekst. Den handler om tanker uten tekst, uten ord.

Se en gang til på setningen: Dette er meg. Helt intuitivt omsetter vi den til mening. Men egentlig er den bare bildepunkter på en flatskjerm: D-E-T-T-E—E-R—M-E-G.

Ingen smerte i S-M-E-R-T-E

Det er denne evnen til å blåse mening og helhet inn i grafiske mønstre i bestemt rekkefølge, eller tilsvarende lyder formet med munnen – bokstaver, ord, setninger – som er unik for menneskene.

Dyr har også språk. Hundeeiere kan tolke dyret sitt ut fra bevegelser og lyder. Men dyrespråket er direkte og umiddelbart. Hundehyl og barnegråt bobler opp fra det samme emosjonelle urhavet. Uttrykket kommer rett fra magen.

Menneskespråket er abstrahert. Det lyner ingen lidelse ut av ordet S-M-E-R-T-E.

Analogt og digitalt

Dette er den samme forskjellen som mellom analog lyd på vinyl og digital lyd på CD eller mp3. På vinylplaten er lydsvingningene nedfelt i buktningene til rillen.

Rillen swinger når lyden swinger. Det er en direkte analogi. Lyden er analog.

I den digitale lydfilen er svingningene og swingen abstrahert til enere og nuller. De sier ikke noe om lyden i seg selv. De blir først til lyd når maskiner tolker dem, slik vi mennesker tolker bokstaver og ord.

Dyrespråk er analogt. Menneskespråk er digitalt.

Puslete katedral

Vi er stolte over skriftspråket vårt, med rette. Uten skrift, uten evne til å størkne og forsteine lavastrømmen av tanker, ville vi aldri kunnet bygge bue på bue av kunnskap i vitenskapens katedral.

Katedraler kan være imponerende. Europas gamle byplanleggere la dem til åpne plasser, omsluttet av trange smug. Slik virket de enda mer overveldende.

Hvis den samme katedralen ble bygget i et dalføre i Himalaya, i skyggen av blendende tinder, ville den framstått som puslete.

Skriftspråket er den puslete katedralen. Dyrespråket skyter rygg, like inn i himmelen.

Gledeshopp, tonefall

Det blir feil å kalle det dyrespråket. Det er språket vi deler med dyrene, det analoge språket som snakker gjennom oss. Dette språket snakker klarere og sterkere, jo mindre vi er klar over det. Gledeshopp, tonefall. 

Nettopp fordi vi oftest ikke er klar over vårt analoge dyrespråk, tar vi det som en selvfølge. Vi undervurderer det, i forhold til det digitale talespråket og skriftspråket.

Et barn blir hysjet på, når det skriker ut glede og smerte. Men foreldre jubler når barnet kroter ned sin første bokstav.

Skriftspråk er dataspråk

Det er først med hjelp fra datateknologien at vi ser hvor puslete vårt digitale talespråk og skriftspråk egentlig er. Datamaskinene, de lynraske savantene, er nemlig i ferd med å ta ordet i sin makt.

Datamaskiner kan allerede skrive enkle nyhetsmeldinger. Om få år vil de trolig også kunne skrive romaner som velter kiosker, om ikke vinner litteraturpriser.

Men fortsatt er datamaskiner med armer og bein – humanoide roboter – ikke stort mer enn patetiske kløner. De griper skiftenøkler med stor presisjon, men griper oss ikke med sitt kroppsspråk.

Dette burde ikke forbause. Datamaskiner er digitale. Det digitale skriftspråket er som skapt for dem. Dyrespråket ikke.

Fylden fra dyrespråket

Det analoge dyrespråket bærer hundrer av millioner års kollektiv evolusjonær livslæring i seg. Det er uendelig mer komplekst og rikt enn bokstavspråket. Det er vårt opprinnelige språk.

Hjernene våre er laget for å snakke dyrespråket. Kattemykt poter vi oss fram gjennom samvær med dyr og mennesker, helt uten å være klar over det.

Når vi strever med å forme bokstaver, ord og setninger, stabber vi fram med usikre skritt. Menneskehjernen strever hardt, der datamaskinen spytter ut tall og ord.

Men selv om datamaskinen er som skapt for vårt digitale bokstavspråk, vil den aldri gripe og begripe det fullt ut. Og selv om vi fortsatt snubler oss fram gjennom ordlandskapene, kan vi gi ordene en fylde utenfor ordene. En fylde fra dyrespråket.

Trenger dyrespråket

For det er ingen motsetning mellom dyrespråket og bokstavspråket. Uten dyrespråket ville vi aldri kunnet bruke bokstavspråket til annet enn bruksanvisninger og oppskrifter.

Det er dyrespråket som bølger opp og presser tårene fram når vi leser en tekst som griper oss. Også store forskningsgjennombrudd har kommet etter intuitive, ordløse glimt av innsikt.

Hvis vi glemmer dyrespråket, er vi i stor fare. Knusktørre, livsfjerne ideologier har ført mennesker ut i blodbad, nettopp fordi de som følger dem, er blitt fremmed for dyrespråket, det rike språket som så tydelig sier oss hva som er godt og hva som er vondt.

Først dusj, så gass

Det er ikke sant at dyr er dyriske, slik klisjeen tolker begrepet. Bildet av en rå dyreverden der alle kjemper mot alle er mer et speilbilde av den verste grusomheten i vårt eget samfunn.

- Vi finner de samme grunnleggende følelser hos dyr som hos små barn, sa etologen Morten Bakken til meg. Så hvorfor har da dyr blitt råvarer i industrien?

For noen år siden var jeg på et slakteri for griser. Jeg ble fortalt at grisene fikk dusje. Det beroliget dem. Så ble de gasset i hjel.

Det ble sikkert gjort i beste mening. Grisene merket kanskje ingenting, slik jeg ble fortalt. Likevel trenger jeg vel ikke å utdype hvilke assosiasjoner jeg fikk.

Svelger betenkeligheter

Men jeg spiser pølser. Riktignok kjøper jeg økologiske pølser laget av gårdbrukere som setter dyrevelferd høyt, men jeg spiser faktisk dyr som har de samme grunnleggende følelser som små barn, ifølge Bakken.

Som andre av min egen art, har jeg en mental tilpasningsevne som både er menneskets store evolusjonære fortrinn og en kulturell fallgruve. Vi stapper slaktet inn i tarmer, pakker det i lompe og svelger alle betenkeligheter ned med ketsjup og sennep.

Likevel, kulturen utvikler seg. Da jeg var barn, var dyrehager vanlige. Nå blir det i økende grad regnet som simpelt og primitivt å holde dyr som livstidsfanger.

Jeg fikk også oppleve sirkus, der elefanter skrev på skrivemaskin, og bjørner danset i ballerinaskjørt. I dag ville jeg aldri tatt med barnebarnet mitt på en slik nedverdigende forestilling.

Syntetisk kjøtt

Hvis jeg kunne se noen hundre år inn i framtida, håper jeg å se en menneskekultur der det å spise våre nære slektninger, pattedyrene, oppfattes like primitivt og plumpt som dyrehager og dyresirkus.

De første mennesker var jegere, og kunne ikke annet. De måtte overleve. Men bioteknologien kan snart dyrke det kjøttet magen vår lengter etter, uten at det må gå på fire bein og grynte og gasses ihjel.

Jeg forstår ikke de som synes laboratoriedyrket syntetisk kjøtt høres ekkelt ut. Jeg synes opplevelsen på det industrielle slakteriet var mye eklere.

Hunden i himmelen

Det er så mye annet vi kan gjøre med dyr enn å spise dem. Vi kan leve sammen med dem, og lære av dem. Lære at det å være dyrisk, også er å bli mer menneskelig.

For mange år siden var jeg mer eller mindre fast lydtekniker for radioprogrammet Revolvermagasinet, der Stig Holmer, Charlo Halvorsen og Otto Jespersen raljerte intelligent med machojournalistikk.

De raljerte også med musikk. En kveld snurret vi en plate av artisten Cowboy-Laila. Sangen het noe sånt som Kan man ta hunden med seg til himmelen?

Jeg lo den gangen, lojal mot programmet jeg skulle mekke sammen. Men jeg lo ikke egentlig inni meg. Kanskje tenkte jeg på katten i veien, den stille sommermorgenen.