Hver dag blir det publisert massevis av ny forskning i tidsskrifter og bøker. 

På verdensbasis kom det 2,8 millioner nye studier i 2022. Det er en økning på nær 50 prosent på sju år. 

– En viktig forklaring på veksten i publiserte studier er at det har blitt flere forskere, sier Dag W. Aksnes. Han er forsker ved Nordisk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU).

– I perioden 2013 til 2021 har det blitt mange hundre tusen flere forskere i EU-landene og én million flere forskere bare i Kina, sier han til forskning.no.

En forsker skal holde seg oppdatert på sitt fagfelt gjennom å følge med på nye studier. Men når det kommer så mye ny kunnskap hele tiden, blir det umulig. 

– Ikke sjans til å lese alt

Allerede for 20 år siden advarte Dag Aksnes mot at viktige resultater kan drukne i strømmen av lite viktige publiseringer.

– Det er et enda større problem i dag. Det er vanskelig for forskere, selv på små fagfelt, å orientere seg i nye publiseringer. Det gjelder også meg. Jeg har ikke sjanse til å lese alle nye studier på mitt fagfelt, sier han.

Her i landet ble det publisert 29.000 nye studier i fjor. 

Det er en sterk økning. I perioden 2013 til 2021 økte antallet publiseringer fra Norge med 49 prosent, ifølge Aksnes.

Samtidig økte antallet norske forskere med 26 prosent.

En forklaring på økningen i norske publiseringer er internasjonalt samarbeid. Forskere samarbeider mer enn før, ofte med kollegaer i andre land.

Ikke oppsiktsvekkende økning

Det står i dag gjerne mange forskere fra en rekke land bak én vitenskapelig artikkel. Om en av forskerne jobber i Norge, telles artikkelen med i den norske statistikken. 

En annen måte å telle publiseringer på, er å se på forskerens bidrag til artikkelen. 

Om for eksempel en norsk forsker publiserer en artikkel sammen med en kollega fra USA og en kollega fra Sverige, blir det regnet som en publikasjon i alle tre landene, men målt som bidrag til artikkelen får hvert land en tredjedel. 

Målt i artikkel-bidrag er ikke økningen i publikasjoner fra Norge oppsiktsvekkende. 

– Når vi ser på de norske forskernes bidrag på publiseringene, økte volumet med 27 prosent, altså omtrent det samme som veksten i antall forskere. Det er derfor andre lands forskere som gjør at vi har fått en ekstra økning i antall publiseringer her i landet, sier Aksnes.

Han mener likevel at det er viktig også i Norge å ha søkelys på det store antallet publiserte studier. 

Bekymret for folks tillit

En gruppe britiske og spanske forskere har nå sett på utviklingen i vitenskapelige publiseringer. De er bekymret for folks tillit til forskningen. 

De har sammenlignet ulike forlag og utgivere og hvordan de kvalitetssikrer forskningen. 

– Tilliten til vitenskapen avhenger at forskning blir utført på korrekt måte. Det betyr at vitenskapelige artikler må gjennomgå en grundig vurdering, sier Mark Hanson fra University of Exeter i Storbritannia, en av forskerne bak den nye studien.

Når en forsker har sendt inn en vitenskapelig artikkel til et forlag eller utgiver, skal den kvalitetssikres av andre forskere, såkalt fagfellevurdering eller peer review. 

Det betyr at andre forskere innenfor fagfeltet går gjennom den innsendte artikkelen og vurderer om den er god nok. Noen artikler blir avvist, mens andre blir sendt tilbake til revidering eller forbedring. Det tar tid. 

Noen utgivere tar for lett på fagfellevurderingen, ifølge forskergruppen. De frykter det rammer forskningens anseelse. 

37 dager er for lite

Det er særlig to utgivere står for mye av veksten i internasjonale publiseringer: Multidisciplinary Publishing Institute (MDPI) og Elsevier. 

MDPI står alene for 27 prosent av veksten siden 2016, viser den nye studien. 

En årsak er at de og andre utgivere lager spesialnumre fra en konferanse eller om et tema. Da får en redaktør ansvar for å invitere andre forskere til å skrive artikler. Behandlingstiden er svært kort, bare 37 dager i snitt. 

Det er mer vanlig for tidsskrifter å bruke måneder på å behandle og kvalitetssikre en artikkel fra innsending til publisering. 

Forlagene er kommersielle og skal drives med profitt. Det lønner seg for dem å publisere et stort volum.

Forskerne betaler titusenvis av kroner

– En del av de nye forlagene har mindre grundig kvalitetskontroll enn tidligere. De tjener penger på å få ut mange artikler, sier Aksnes.

Vitenskapelige artikler omhandler gjerne kompliserte teorier, undersøkelser og sammenhenger. Mark Hanson og kollegaene hans mener det er viktig å bruke god tid på grundige fagfellevurderinger. Raskt arbeid går utover kvaliteten på forskningen.  

Dag Aksnes er også bekymret for hvordan forlagene har endret sin forretningsmodell. 

Tidligere levde forlagene av at universiteter, forskere og biblioteker abonnerte på tidsskriftene. Nå tar de i tillegg betalt av forskerne, som regel gjennom sine arbeidsgivere, for publisering.

– Det koster ofte mange titusener av kroner for å få publisert en liten artikkel i et tidsskrift, sier Aksnes.

Tynne skiver forskning

Flere forskere har pekt på at salamisering av forskningsresultater kan være et problem. 

Begrepet er hentet fra salamipølsa – som blir delt opp i tynne skiver. Det skjer når en forsker lar være å publisere alle resultatene sine i en stor vitenskapelig artikkel, men heller deler opp i små deler og publiserer hver del hver for seg. Slik får man mange publikasjoner.

– Det er vanskelig å vurdere om en studie har blitt salamisert. For noen ganger er det hensiktsmessig å dele opp resultatene i flere artikler, sier Aksnes.

Det kan også lønne seg å publisere alt på en gang.

– En tung studie med mange vitenskapelige resultater vil gjerne få flere siteringer – og det er bra for forskerne, sier Aksnes.

Sitering betyr at en forskers studie blir brukt av andre forskere gjennom at de henviser til den i sitt eget arbeid. 

Noen vitenskapelige artikler blir ofte sitert, mens mange sjelden eller aldri blir det, ifølge Aksnes.

Mange blir nesten ikke sitert

De 19.000 vitenskapelige artiklene som norske forskere bidro med i 2018, har blitt sitert 450.000 ganger i den internasjonale forskningslitteraturen, ifølge Aksnes. Men det er skjevfordelt:

– 30 prosent av disse artiklene oppnådde fem eller færre siteringer, mens én prosent ble sitert mer enn 200 ganger. De som ble mest sitert, sto for en fjerdedel av alle siteringene til norske forskningsartikler, sier Aksnes.

Men det er ikke så enkelt som at artikler uten sitering har liten verdi. De kan likevel være viktige for å bringe forskningen videre. De kan for eksempel bekrefte resultatene i tidligere studier eller finne ut at to ting ikke henger sammen. 

Langt mellom de store oppdagelsene

Det store antallet artikler fører til at forespørslene om å delta i fagfellevurdering øker tilsvarende. Dette gjør forskere uten honorar.

- Tidsskriftene er avhengige av at forskere gjør dette frivillig. Og det kommer mange forespørsler. Selv får jeg så mange at hvis jeg hadde sagt ja til alle, ville jeg ikke fått gjort noe annet, sier Aksnes.

Hele publiseringssystemet står under press, ifølge Aksnes. Derfor har det også kommet en reaksjon. 

Mange institusjoner har gått sammen i Coalition for Advancing Research Assessment. Flere norske universiteter og forskningsinstitusjoner er med, blant annet Norges forskningsråd. De framhever mangfoldet i forskningsmetoder og praksis. 

– Ikke minst ønsker de at resultatene skal telle mer enn antall publikasjoner, sier Aksnes.

Allerede i 1999 skrev han om den økte publiseringsmengden. Da skrev han at «mesteparten av det som publiseres vil aldri få noen stor vitenskapelig betydning».

– Det stemmer fortsatt. Det er langt mellom de store oppdagelsene, sier Aksnes.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

KOMMENTAR: Sunt å være skeptisk til forskning

Det teoretiske grunnlaget for psykologien vakler. Ingen vet om teoriene er riktige