Spørsmålet dukket opp fra den yngre garde i anledning fredags-tacoen:

Hvorfor har egentlig avokadoen så innmari digert frø?

Vi voksne ble svar skyldig. Ja, for hva er egentlig avokadotreets plan med de digre frøene sine? Hvordan skal de spres, for eksempel?

Ikke flyter de, som kokosnøtta. Gudene skal vite at de ikke flyr av sted med vinden. Og hvis meningen er at dyr skal frakte dem med seg, er det vel ikke noe sjakktrekk å lage et frø som er så svære at ingen orker å drasse på dem?

Det viste seg imidlertid at vi manglet en del av bildet, der vi satt ved middagsbordet.

For avokadoen lager frøet sitt for noen som ikke lenger er her.

Megafauna

Avokadoen utviklet seg i samspill med kjempedyra som levde i Sør-Amerika for lenge siden. Som kjempedovendyret Lestodon eller Megatherium, planteetere som kunne bli nesten like store som elefanter.

Disse dyra var digre nok til å spise avokadoen hel. Det godt beskyttede frøet tålte ferden igjennom kjempedovendyrets tarmer, og ble snart behørig sådd i en haug med gjødsel.

- Avokadoen er et av de mest åpenbare fotavtrykkene etter megafaunaen, sier Klaus Høiland, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, til forskning.no.

Endret naturen

Høiland forteller at enorme dyr, som mastodont, mammut og kjempestore dovendyr og beltedyr, fantes på de fleste kontinenter. Der var de med på å forme naturen rundt seg. De endret landskapet, og utviklet allianser med artene rundt seg.

Store avokadofrukter med næringsrikt fruktkjøtt ble perfekte munnfuller for de kjempestore planteeterne. I bytte hjalp dyra til med å spre avokadofrøene vidt og bredt.

Og avokadoen var slett ikke den eneste arten som lagde megafrukter for megamunner.

Gigantiske torner

Korstorn er en annen gammel partner av de store dyra. Treet tilhører erteblomstfamilien, og lager frø i belger, som sukkererter eller bønner. Men belgene til korstorn kan bli opptil en halv meter lange, nettopp tilpasset kjempestore planteetere.

Dessuten må vi ikke glemme trekket som har gitt treet navn.

Ut fra stammen til korstorn vokser enorme pigger, kraftige nok til å beskytte resten av treet mot kjempedyra som en gang kom for å spise belgene.

Det finnes også andre eksempler.

Kentucky coffeetree er en klar kandidat, med sine svære frøbelger. For ikke å snakke om de håndball-store kanonkulene som tynger grenene til Maclura pomifera, eller osage orange, som treet heter der det vokser, øst i USA.

En gang var disse kjempefruktene frokost og middag for flere tonn tunge vegetarianere.

Men så skjedde det noe.

Døde ut

Vi vet ikke sikkert hvordan det gikk til. I avokadoens land i Sør-Amerika ble kjempedovendyret trolig bytte for digre rovdyr som vandret inn fra nord. Og mye taler for at et visst tobeint vesen med våpen og uvanlig stor hjerne også spilte en vesentlig rolle.

Resultatet er det i hvert fall ingen tvil om:

Gigantene falt. For rundt 12 000 år siden døde kjempedovendyret ut, sammen med de fleste andre enorme planteetere.

Men hva skjedde da med plantene som hadde spesialisert seg nettopp på disse dyra?

Partnerne som stod igjen

– Mange døde nok ut, sier Høiland.

Da de store partnerne sluttet å komme, ble ikke frøene lenger spredd.

Andre arter står fortsatt og venter.

Som kentucky coffeetree og osage orange. Hvert år lager de tonn av frukt som til slutt deiser i bakken og blir liggende. Ingen er særlig interessert. Fruktene smaker ikke godt og er fulle av irriterende melkesaft eller stoffer som er giftige for dagens dyr.

Atter andre planter har inngått nye partnerskap. For eksempel med oss.

– Avokadoen har næringsrike frukter som også var interessante for folk. De ble tatt vare på, sier Høiland.

Det samme gjelder trolig andre store frukter som papaya og cherimoya. Og kanskje, kanskje stemmer dette også for et tre som ble forlatt for enda lenger siden:

Ginkgo-treet.

Gammel dinosaurmat?

For millioner av år siden vokste ulike arter av ginkgo, også kalt tempeltre, over hele verden. Disse trærne lager frø med et fruktlignende frøskall. De ligner plommer. Men de lukter ikke slik.

– Ginkgo-frøene lukter som oppkast og tåfis. Man kan tenke seg at de var tilpasset krypdyr, som dinosaurer, sier Høiland.

Det er i hvert fall et faktum at det gikk stadig dårligere med ginkgo-trærne etter at dinosaurene døde ut. Fra slutten av krittperioden og fram til i dag, har alle artene unntatt én dødd ut.

Og selv den siste var i ferd med å forsvinne. Den fantes til slutt bare i et lite område øst i Kina. Men så fattet altså dette tobeinte dyret interesse også for dette treet. Munker startet kultivering av ginkgoen og i dag har mennesker igjen spredt arten over hele verden, inkludert Europa.

Få forlatte frukter i Europa

Ginkgoen er til og med plantet i Norge, for eksempel i Botanisk hage i Oslo. Men ellers finnes det få forlatte frukter her, forteller Høiland.

– Vi har ikke hatt klima for store frukter. Vår megafauna, som mammut, bison og ullhåret neshorn, var typisk beitende dyr, ikke fruktspisere.

Likevel finnes det trolig også biologiske spor etter våre store dyr, mener professoren.

I tradisjonelle kulturlandskap i Norge og resten av Europa vokser et vell av blomstrende planter: Blåklokke, prestekrage, smørbukk og et utall andre.

– Disse artene vokser ikke typisk i skogen, forteller Høiland.

De trives tvert imot i åpne landskap, som gammeldagse slåtteenger og beitemarker. I dag lever slike planter der mennesker og dyra deres holder skogen unna. Men slik har vi jo bare holdt på i noen tusen år. Hvor levde blomstene før det?

Gamle mammut-beiter

Antagelig vokste de på enger som ble holdt i hevd av beitende kjemper.

Mammut, bison, moskus og villsvin holdt skogen i sjakk, tror Høiland. Og da mye av denne megafaunaen døde ut, tok vi mennesker og husdyra våre over. Artene fra moskus- og mammutengene flyttet inn på våre slåtte- og beitemarker.

– Våre engarter er et avtrykk av de beiteområdene vi hadde i Nord-Europa på slutten av sist istid, sier Høiland.

Nå er det opp til oss om avtrykket består eller svinner.

I moderne, intensivt landbruk er det liten plass til mangfoldet av markblomster. Slåtteenger og beiter er byttet ut med åkrer og timotei i monokultur.

Men det finnes ennå håp.

De siste åras forsking har gjort det klart at de moderne monokulturene er en katastrofe for bier og andre insekter som trengs for å pollinere mange av matplantene våre.

Arbeidet er i gang for å bevare det gamle kulturlandskapet, og dermed blomstene som trolig en gang prydet bakken under de digre føttene til neshorn og mammut.

les også

Om 200 år kan kua være det største pattedyret på land