Har du noen gang hatt et par virkelig gode sokker? Et par som du ville gå med hver dag fordi de var så behagelige? Som du fortsatte å lappe fordi du ikke klarte å kaste dem?

Slik har de første menneskene på Grønland også hatt det.

På en boplass fra den såkalte Saqqaq-kulturen har arkeologer funnet en skinnstrømpe som ser ut til å ha blitt lappet mange ganger. Særlig i området rundt stortåa.

– I seg selv er den kanskje ikke så flott, siden den har ligget i jorden i 4000 år. Men det er det eneste klesplagget vi har funnet fra Saqqaq, og sømmene avslører en uovertruffen teknikk, forteller arkeolog Bjarne Grønnow fra Nationalmuseet.      

De første til å knekke havis-nøtt

Arkeologene ser at de første menneskene på Grønland var flinke til å sy. Stingene sitter veldig tett, og sytrådene er spunnet av uhyre tynne dyresener.

– Det er veldig vanskelig å spinne sener så nøyaktig; vi har funnet synåler produsert av fugleknokler, med nåløyer på under en millimeter. Saqqaq-folkets drakter må ha vært utrolig flotte, forteller Bjarne Grønnow.

Saqqaq-kulturen var blant de første som innvandret fra Canada til Grønland, for omkring 4500 år siden. Mens den såkalte Independence-kulturen vandret nordover, dro Saqqaq-folket sørover og bosatte seg blant annet omkring Diskobukta.

De utviklet teknologi som lot dem jakte på havisen. Det var det ingen andre som greide.

• Les også: Gåtefull pyramide funnet i Egypt

Bare to frosne boplasser – og én sokk

Bjarne Grønnow har nettopp skrevet en doktorgradsavhandling om de arkeologiske funnene i de permafrosne lag fra to Saqqaq-boplasser på Vest-Grønland.

Han oppdaget en frossen boplass fra denne kulturen – Qeqertasussuk – i 1983.

Like før det ble en annen frossen boplass, Qajaa, funnet av Grønnows læremester, Jørgen Meldgaard. Forskerne trodde dette var de første av mange flere. Det viste seg å ikke stemme.

En rekke boplasser fra den tiden er funnet på Vest-Grønland, men på de andre er bare gjenstander av stein bevart.

– Da Qeqertasussuk og Qajaa ble oppdaget, trodde vi at flere ville følge etter. Men vi tok feil, skriver Bjarne Grønnow i innledningen til «The Frozen Saqqaq Sites of Disko Bay, West Greenland».

Qeqertasussuk og Qajaa er fortsatt de eneste to godt bevarte boplassene fra Saqqaq-folkets tid – og skinnsokken altså det eneste klesplagget.    

• Les også: Mektig viking ble begravet med stor hemmelighet

Et «ekstraordinært» funn

Hvorfor man finner så få gjenstander av skinn, er usikkert, forteller konservator Anne Lisbeth Schmidt, som har deltatt i prosjektet «Nordlige Verdener» ved Nationalmuseet. Hun er spesialist på arktiske skinndrakter og har utført analysene på skinnfunnene fra Qeqertasussuk.

– Det er et kjempesprang i tid der vi ikke finner klesplagg. Det er det som gjør dette funnet så ekstraordinært; vi har ikke noe tidligere funn, sier Schmidt.

Hun forklarer at strømpen er sydd med såkalt «kastesting», som er en enkel, men også veldig økonomisk teknikk der det ikke er kant på skinnet. Dessuten unngår man at kanten gnager.

– Det er egentlig den enkleste teknikken, men det er ekstremt fint sydd, slik vi ser på mange drakter fra jernalderen. Det kan være opp til 50 sting på 10 centimeter. Jeg er veldig imponert over tettheten. Det er vanskelig å forstå at de har kunnet å sy så tett med de redskapene de har hatt. 

• Les også: Når flyttet husmusa inn sammen med oss?

Sjeldne reparasjoner

Anne Lisbeth Schmidt forteller at klesplagg fra den tiden ikke varte så lenge. Tidlige arktiske folk måtte som regel lage nye skinnklær en gang i året – og antagelig oftere når det gjaldt fottøy.

– Du sliter selvfølgelig mye på fottøyet på harde underlag, sier Schmidt.

Likevel er det sjelden arkeologene ser forsøk på å lappe på klesplaggene sine, forteller hun.

– Vi ser ikke særlig mange reparasjoner av de gamle gjenstandene, men det ser ut til at de har prøvd med denne strømpen. Kanskje er det en avspeiling av at man har blitt nødt til å bruke det man hadde for hånden, eller kanskje til og med gjenbruke materiale fra tidligere.

• Les også: 2300 år gammelt palass funnet i Mexico

Store gevinster ved ny kunnskap

De avanserte syteknikkene er bare én av en lang rekke velutviklede ferdigheter arkeologene har funnet spor etter fra Saqqaq-folket.

Bjarne Grønnow har nå samlet all kunnskap om Saqqaq ut fra de arkeologiske, blant annet fangstredskaper, husgeråd og verktøy. For det lokale museet er det arbeidet veldig nyttig, forteller museumsleder Anne Mette Olsvig.

Ved Qasigiannguit Museum finner vi de arkeologiske funnene fra Saqqaq-boplassen på Qeqertasussuk. Historiene om gjenstandene har stort sett ikke blitt fornyet siden utstillingen ble satt opp på 1990-tallet, forteller hun.

– Det er først nå materialet har blitt analysert ferdig, og det er utrolig spennende å få detaljerte opplysninger om gjenstandene, sier Olsvig, som arbeider med å formidle de arkeologiske funnene.

– Opplysninger om stingstørrelse og senetråd bekrefter at Saqqaq-folk har brukt avanserte teknikker. Strømpen er en del av museets utstilling, og det kan godt være vi må presentere den på en ny måte. 

• Les også: Norsk vikingkvinne funnet i Danmark

Saqqaq var ekstremt stilbevisste

En av de tingene som overrasket Bjarne Grønnow, er design og teknologi hos Saqqaq-folket.

På ganske kort tid lærte de seg å jakte på havisen, altså områder som er større enn Europa.

Likevel er det nesten umulig å skille mellom gjenstander med forskjell i alder på 2000 år.

– Vi kan følge dem fra de kommer til Grønland til de av ukjente årsaker forsvinner. Design og teknologi endrer seg ikke. De fleste kulturer endrer mote og stil, men det skjer ikke her, forteller Grønnow.

– Jeg planla å lage kronologiske skjemaer over utviklingen. Det var ikke mulig. Alle pilspisser ser helt like ut. Det samme gjelder lansespisser og harpuner. Det kunne ha blitt variert en milliard ganger og med alle mulige stiltrekk, men alt sammen er likt. Jeg har aldri vært ute for noe lignende. 

• Les også: Lekebåten som seilte på tidens hav

Rask utbredelse skapte behov for identitet

Saqqaq-folket insisterte for eksempel på å bruke en bergart ved navn killiaq, som er en flintlignende kiselskifer, til redskapene sine. Killiaq finnes ikke andre steder enn rundt Diskobukta, der de først slo seg ned.

– De oppdager tidlig en forekomst av denne skiferarten og baserer hele steinteknologien på den. Selv hvis de bodde 500 kilometer unna, var det den steinarten de ville ha; da måtte de bytte den til seg. Åpenbart var man ikke en virkelig Saqqaq-person hvis man ikke hadde redskaper av den bergarten, sier Grønnow.

Han tror folkets raske utbredelse har skapt et behov for faste holdepunkter.

– Hvordan holder man fast i en identitet i en kultur hvor folk hele tiden flytter til nye områder? Antagelig ved å skape identitetsmarkører. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.