Slår du opp ordet alderdom i synonymordboka, kommer ord som angst, besvær, byrde, helvete, lidelse, plage og pinsel opp.

Også litteraturen i vår samtid gjenspeiler dette synet, viser en ny litteraturstudie.

Litteraturforsker Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy ved Universitetet i Oslo har analysert rundt 20 verk der forfatterne forsøker å beskrive hvordan det er å bli gammel. Det er primært romaner, men også en del noveller i utvalget hennes. De er skrevet av både kvinner og menn, i ulike aldre. (En liste over verkene kan du se nederst i denne artikkelen).

Prosjektet blir presentert i boka «Skjønnlitterære alderdommer», som kommer på nyåret.

Ikke akkurat noe å glede seg til

Skjønnlitteraturen er en av kildene til å forstå hvordan alder oppleves og hvilke spesielt særegne problemer alderdommen bringer med seg.

Den kan gi oss innsikt, og den kan redusere fordommer og angst, og faktisk ruste oss til alderdommen, mener Bjørkøy.

Men alderdommen, sett gjennom samtidsforfatternes øyne, er ikke akkurat noe å glede seg til. Det viser en analyse hun har gjort av norske samtidslitteratur.

Det handler nemlig mye om det som er tungt og trist.

Forfatterne legger stor vekt på krisene og tapene. De gamle blir demente. De mister ektefeller. De mister jobben. De tar livet av seg.

– Jeg skulle ønske at jeg kunne gitt et mer nyansert bilde av alderdommen i boka, men det er altså slik litteraturen framstiller den, sier Bjørkøy.

Johan Harstad skriver om en gammel mann som tar sitt eget liv i novellesamlingen «Ambulanse». Han er pensjonist og er nettopp blitt enkemann.

«Det å ha gjort sitt. Gitt ungene trygg oppvekst, sommerferier i bil og hender å holde i, jobbet i årevis, klippet plenen i hagen om sommeren. Pyntet juletrær. Stemt for og imot EF, EU, det å ha gjort sitt, og så bare gå i stuen en morgen, etter at din kone er død og det bare er deg igjen, en morgen, gå ned trappen, inn på kjøkkenet, hvislende, symfoniske tøfler over gulvet, sette på kaffen, sette seg i stolen. Vente. Og ingenting hender.»

(Fra novellesamlingen «Ambulanse» av Johan Harstad, 2002)

Eldretsunamien

Noen har kalt det en tsunami, bølgen av aldrende mennesker som kommer i årene framover. Vi lever nemlig stadig lenger og andelen gråhårede kvinner og menn vil prege samfunnet sterkere i årene som kommer.

Simone de Beauvoir skriver i boka «Alderdommen» fra 1970 at «oldingen» ikke kan være en romanhelt. Det vil være en stivnet karakter. En som er ferdig. Uten forventninger. Uten håp.

Bjørkøy er ikke enig med Beauvoir.

– Alderdommen er en av de mest intense periodene i livet. Mange vil i denne livsfasen oppleve situasjoner og hendelser som appellerer til hele følelsesregisteret. Som gammel kan man kanskje med større intensitet kjenne på ro, lykke, tilfredshet og frihet, men også frustrasjon, sorg, lengsel, ensomhet, tap og umyndiggjøring?

Det kan se ut som om heller ikke norske forfattere er enig med den franske forfatteren og filosofen. Bjørkøy opplever at det er en tendens til at alderdommen også får større oppmerksomhet i skjønnlitteraturen nå enn tidligere.

En skattkiste

Forfatteren Bergljot Kaslegard er en av forfatterne bak tekstene som litteraturforskeren har brukt i sin analyse.

Hun sier til forskning.no at hun også har inntrykk at alderdom har blitt mer interessant i kulturen.

Det er i grunnen ikke så rart at forfattere interesserer seg for eldre mennesker, mener hun.

– Når du skriver om et eldre menneske, har du et helt liv å ta fra, i tilbakeblikk. Tenk på alle rollene en kvinne på 80 år har hatt. Hun har kanskje vært datter, søster, tante, mor, kone, elskerinne, bestemor. Det er virkelig en skattkiste å ta av.

Hun har selv skrevet tre romaner som handler om gamle mennesker.

I 2009, da hun var midt i trettiårene, debuterte hun med romanen «Magda» som handler om en eldre kvinne som blir enke. Hun innrømmer at hun har planer om å skrive flere romaner om alderdom.

Ville gå mot strømmen

Hvorfor velger hun, som er en ung forfatter, en gammel som hovedperson i sine bøker?

Hun forklarer det delvis med at hun ville gå mot strømmen.

Hun begynte å skrive sin debutroman da hun holdt på med en masteroppgave i litteratur. Dette var en kultursosiologisk undersøkelse om romaner utgitt i året 2007. Det gikk tydelig fram av denne undersøkelsen at unge forfattere skrev om unge karakterer og at eldre skrev om eldre. Menn skrev om menn. Kvinner om kvinner. Og forfatterne skrev fra de samme sosiale lagene i samfunnet som de selv befant seg i.

– Det var nok litt en reaksjon på alt det jeg leste det året, som gjorde at jeg tenkte at debutromanen min skal i hvert fall ikke handle om en småbarnsmor som er student.

Handler om å være menneske

Kaslegard mener at all litteratur handler om å være menneske, uansett alder, kjønn og etnisitet.

– De essensielle spørsmålene er veldig like for alle aldre. Gjennom min Magda fikk jeg uttrykt mange av de eksistensielle spørsmålene som jeg surret med på den tiden da jeg skrev om henne.

Det var egentlig en lystig historie hun skrev om Magda, som pakka kofferten og reiste til Berlin da mannen døde. Derimot ble den siste boka hennes mer som annen norsk samtidslitteratur om gamle: trist.

Skrev ut sin egen redsel

I romanen «Det som nesten er sant» møter vi Bodvar. Han sitter på sykehjemmet der han begynner å bli dement.

«Bananen setter seg fast i ganen. Bodvar forsøker å løsne den med tunga, men får det ikke til. Hvordan var det igjen, hvor er ganen, hvor sitter bananen fast, han vil pirke den ut med fingrene, men kommer ikke skikkelig til. Det tjukner nedover i halsen, han vil si at han vet det, Berlin og Truls, men bananen og tunga fyller hele munnen, til slutt brekker han seg og fyller skåla med de andre bananbitene med gul, søt masse.

Banangrøt kalte de det. Truls og Mari ville ha banangrøt, lenge etter at de var store nok til å lage det selv. Most banan med strøkavring på. Han savner moren. Om hun hadde vært her nå, ville hun ha strøket ham over håret. Gutten min, ville hun ha sagt, og han ville hørt til.»

(Fra romanen «Det som nesten er sant» av Bergljot Kaslegard, 2017)

I denne romanen skrev Kaslegard ut sin egen redsel for forfallet og ensomheten som venter der framme. Det tror hun gjelder flere forfattere som skriver om eldre. De gruer seg til den.

– Jeg har jobbet på sykehjem og vet at jeg ikke vil dit. Jeg håper å dø før den tid, sier hun.

Ikke så interessant å skrive om lykke

Også litteraturforskeren Bjørkøy gruer seg til alderdommen, selv om hun fortsatt er en ung kvinne.

– Det er jo noe jeg kjenner på hele tiden. Alderdommen angår oss direkte, uansett hvor unge vi er.

Det er jo et privilegium å bli gammel, og det kan gi stor frihet. Men for mange er ikke alderdommen god, mener hun.

– Men her tror jeg vi står overfor en endring. Vi får økt alder, men også bedre helse i alderdommen og vil kunne ha flere gode dager som gamle.

Det har ikke litteraturen klart å fange opp ennå, mener hun.

– Jeg håper jo at også den gode alderdommen kommer inn i litteraturen. Samtidig så vet vi at det ikke så interessant å skrive om det gode og lykkelige. Forfatteren spiller heller på krisene. Så kanskje kommer vi aldri dit.